Du kjære lille pike, som ligger og skal dø, la meg dikte deg et eventyr, – det siste. Du skal snart få seile, seile på en stor og ukjent sjø. Og din båt skal bli din blomsterhvite kiste.
Og så lander du langt henne under himlens palmekyst, hvor den minste vekst er skjønn som hele verden. Og en vogn av diamanter kommer rullende så tyst og henter deg til gullgateferden.
Og himlens hester traver med din dyre lille vogn, og gull og stener gnistrer under perleportens bue. Og du tror det er en kirke i St. Peters eget sogn, når du skuer himlens fattigste og allerminste stue.
Og himlens himmel bølger som et silkehav omkring, og nye stjerner leker snedriv gjennom kvelden. Og blomsterskoger suser. Og små englers palmesving vifter duft til dine sanser, kjære Ellen!
Og mot silkehavet seiler du i båt av blomstertre. Ballongene går rutefast på himmelhimlens leder – Men jorden vil du aldri, nei aldri mere se, når den blinker som en stjernelill så syndig langt fra eder.
Tenk deroppe, lille pike, skal du også møte Gud og leke gjemsel i hans store kjoles folder. Og en yndig liten palmegren, som nu idag sprang ut, du så glad i dine englehender holder –
Og i himlen, hist i himlen skal din barndom aldri dø, og eventyret der, det blir ingen gang det siste. Men det ene, du kan huske fra ditt jordlivs lille sjø, er vel angsten for den blomsterhvite kiste –
Herman Wildenvey
Gitt ut først i samlingen Nyinger i 1907
Dette diktet hørte jeg første gang på NRK TV når programmet Så var det deg da, Kjersti Holmen gikk i reprise vinteren 2021/2022. Dette er en programserie som gikk på NRK tilbake i 1996, hvor Hilde Hummelvoll møtte kjente og kjære skuespillere og artister. Det imponerte meg at Kjersti hadde lært seg dette diktet utenat allerede som lite barn. I programmet (ca 22 minutter ut) får vi se et klipp av henne hvor hun deklamerer diktet som 3,5 åring!
En indisk fabel – skrevet av Pablo Bravo og gjendiktet av Fridtjof Mjøen.
Den gang Brahma, livets skaper, skapte mannen med slikt hell, var det ingenlunde aper han da brukte som modell.
I sitt eget bilde laget han ham skjønn og stor og sterk, Og han skuet vel behaget på sitt stolte mesterverk.
Men en mann må ha en kvinne, tenkte Brahma, litt amour, han bør få en elskerinne, for det trenger hans natur.
Ja, en liten søt venninne, noe smekkert, smart og smukt. Men hvor skulle han vel finne råstoff til et slikt produkt?
Brahma strøk seg over pannen, for det demret jo så smått; Alt det beste hadde mannen jo i vuggegave fått:
Kraft og skjønnhet, kløkt og snille, vågemot og virketrang. Brahma satt og grublet stille, og så satte han i gang; *** Han tok ferskenens fløyelsbløthet, litt av lotusblomstens lød, hyllens milde honningsøthet, og så St.Hansormens glød.
Han tok turtelduens kurren, og det fromme dådyrs blikk, kattens malen, fluens surren, og så vepsens hvasse stikk.
Han tok dansen til en trane, nattergalens ømme røst, hermelinens flotte vaner; den å skifte pels hver høst.
Han tok lerkens glade trille, apens muntrasjonstalent, tårer fra en krokodille og kalkunens kjeftament.
Han tok østers-skallets hårdhet, maurens makeløse flid, hundens ydmykhet og sårhet, lydighet og løpetid!
Og av disse komponenter skapte han en skabelon med utvilsomme talenter for formeringens funksjon.
Og så klappet Brahma – ett, to, – tre; der sto hun skjelmsk og glad i et henrivende netto, dekorert med fikenblad!
Og så danset hun for mannen under sfærenes musikk. Da gikk mannen fra forstanden; Kjærlighet ved første blikk!
Brahma fikk et glimt i øyet da de to forsvant litt brått, og så smilte han fornøyet; nå var allting såre godt. *** Men det gikk nok, akk dessverre, kun en måned var det vel, da kom mannen til Vårherre ganske ute av seg selv.
Han falt ned for Brahmas åsyn; Herre, kvinnen som jeg tok viser seg ved bedre påsyn knapt å være riktig klok!
For hun tretter hele dagen og hun skravler som en kvern, hun er trolsk og uoppdragen så jeg tror jeg snart blir gæ’ærn!
Se, jeg kneler for deg, Brahma, og jeg bønnfaller og ber; ta ifra meg denne dama for jeg greier ikke mer!
Brahma klødde seg bak øret, og så sa han; vel, min sønn, dine klager lar seg høre, jeg skal oppfylle din bønn.
Men alt etter 8 dager kom den unge mann til Gud, og han stammet blek og mager; La meg få igjen min brud!
Herre, vær barmhjertig mot meg, tilgi at jeg var så dum; siden den gang hun forlot meg er min verden trist og tom.
Og jeg tenker på de ganger da hun danset og hun sang sine sære, søte sanger, og hun smøg seg på mitt fang.
Ja, det er som blodet strømmer fra mitt åpne, såre savn, og hun er i mine drømmer, og jeg visker hennes navn.
Brahma rørtes av hans anger og han sa: Hør her, min gutt, du skal få hva du forlanger, men så får det være slutt!
Men det varte ikke lenge, da kom mannen halvt forslått, over pannen satt en flenge, og et øye det var blått.
Han ropte; Gode Herre – hør min kvide og min kval, Nå er hun blitt mye verre, hun er splitter pine gal!
Hun svor troskap, men hun brøt den, Herre Gud, jeg var en stut, og nå svir hun også grøten, nei, jeg holder ikke ut!
Se, jeg kneler for din trone, vær nå skvær og ikke tverr, Herre, ta ifra meg min kone for hun er en ordentlig merr!
Brahma klødde seg på haken; nei, nå får du holde styr! jeg har aldri hørt på maken, sett sånn utakknemlig fyr!
Jeg skal si deg hva jeg mener, brølte Brahma, mektig sint, du har fått hva du fortjener, pakk deg hjem, og det litt svint!
Trist gikk mannen til sin hule, og han tenkte på så mangt, men han skammet seg en smule for han var gått litt for langt.
Og han sa: Hvor skal det ende? Slik som kvinnen nu er skapt er vi med og uten henne like redningsløst fortapt!
Diktet er egentlig en indisk fabel som er (ifølge NRK) skrevet av Pablo Bravo. Det er oversatt, tilrettelagt og i sin tid lest på NRK av Fridtjof Mjøen. Ifølge NRK så ble det sendt første gang i 1963, men det er etter det sendt med jevne mellomrom i radioprogrammet Nostalgia.
Jeg har fått det fra min far. Som igjen, via omveier, har fått det på telefax fra Porsgrunn bibliotek tilbake i 2009. På telefaxen står det: Fått av Margrethe Holt P1 som igjen har fått den fra en låner oktober 1996.
Her er et bilde av telefaxen som pappa fikk i 2009
Pappa kom på dette diktet når jeg deklamerte «Syndefall» av Andre Bjerke for familien i forbindelse med en Lutefiskmiddag på lille julaften 2021. Han kom på det fordi han syns det lignet på en historie han hadde hørt en gang. Den historien hadde fasinert han og han hadde brukt litt tid og energi på å få tak i den. Til slutt fikk han «napp» og han fikk, via omveier, historien på telefax fra Porsgrund bibliotek. Han hadde en plan om å lære den utenat, men det hadde han ganske raskt gitt opp.
Han hadde tatt vare på den og han fant den fram til dagen etter og jeg fikk tatt en kopi av denne telefaxen på julaften 2021.
På slutten av denne faxen står det: Opphav ukjent, men opplest i NRK av Fridtjof Mjøen.
Selv har jeg Googlet litt for å finne ut hvem Brahma er:
Brahma er en skapergud i hinduismen. Han har hatt stor historisk betydning, men er en lite sentral gud i dagens hinduisme.
Brahma må ikke forveksles med brahman, som er et hovedbegrep i hinduistisk filosofi og teologi og refererer til verdens og universets guddommelige enhet.
Brahma har røtter i den vediske guden Prajapati som hadde skaperfunksjoner i vedisk religion. Brahma tenkes av og til på som den som manifesterer de evige Veda-tekstene i begynnelsen av hver skapelsesperiode. Oppkomsten av vishnuismen og shivaismen gjorde at Brahma mistet mye av sin betydning. Skaperfunksjonen ble i hinduismen overtatt av shakti, det kvinnelige skaperprinsipp.
Det er en sommernatt engang i tiden for fire tusen sommernetter siden…
Og jeg har lagt meg. Men et klokkespill slår plutselig alarm i hodeputen: et gutteværelsevindu klirrer til av sten mot ruten. Og det er ingenting man heller vil enn å bli vekket litt i sommernatten, for vel er klokken 12 – men jeg er 18.
Og attenåringen er lutter øre for sten mot rutene i måneskinn. En stemme: «Det er Vallen. Slipp meg inn! Jeg fant et dikt i kveld som du må høre».
Så går i natten til det gryr av dag et nyoppdaget dikt av Vilhelm Krag: «Den uforbederlige» – lest av ham som fant i kveld sitt eget livsprogram.
Det er som om det skulle hendt i går; men ruten klirret gjennom førti år, og alltid var det Vallen som kom inn med siste funn av dikt i måneskinn.
Mitt gutteværelsevindu er det samme. Der står en sommernatt i glass og ramme som før – og ingen tid er gått imens. En rute klirrer! Det må være Jens.
Å, uforbederlige natteånd: det kunne ligne deg å komme sånn! Jeg våker. Jeg er fortsatt lutter øre. Fant du et dikt i natt som jeg må høre?
– Andrè Bjerke –
Et dikt av Andrè Bjerke som ble skrevet «in memorian» til hans søskenbarn, Jens Bjørneboe – Som ung brukte Jens Bjørneboe navnet Ingvald, og ble kalt Vallen av familie og venner.
Diktet ble gitt ut, som det siste diktet, i samlingen «Et strå i vind» i 1974
Slangen sa til den første kvinne: “Du synes å trives og ha det bra bak ditt fikenblad. Du eter deg sund og lubben og rund på alt hva du finner av frukt her inne. Men noe, noe mangler du dog, kjære venninne, for jeg er litt av en psykolog -“ Eva sa: “Jeg har vel alt som en kvinne kan ha, mat og klær og alt det der, er det no´mer mellom havens trær, så si hva det er!”
Den listige slange slynget seg da om kvinnens kne. Den pekte på kunnskapens brennende tre og sa: “Se. Kvinne, du er ifra skaperens hand ennu en ånd. Eplet på treet er brusende rødt, et og bli kjøtt!” Hun sa: “Du er grov. Du fører et sprog som man ikke har lov til å fore i første Mosebog. Jeg må jo begjære den skinnende frukt. Jeg ville ha brutt den, men Gud har forbudt den med trussel om tukt, og da får det være. Jeg blir I freden og spiser en pære med Adam isteden“
Men slangen var kjent som en dyktig dosent, han aktet å vinne sin første debatt med den første kvinne og hvisket betatt: “Vel er det smukt å drikke uskyldige veksters vin, men husk at bare forbuden frukt har C-vitamin!
Kunnskapens tre er livets fornyer- Dets saft går deg hett gjennom blodet og hodet, og se, du blir lett som den fallende snø og de drivende skyer- Eva, bli kvinne og kropp og sjel, klyv opp og stjel mens tiden er inne -!”
Og Eva ble underlig myk i kne. Blodet sang. Og plutselig stod hun ved kunnskapens tre og tittet på skrå mot eplet som hang I det blendende blå. Hun tenkte som så: skitt la gå. Bare en bit, og Eva var ild. “Adam, kom hit!” og Adam kom til, og Adam gjør som hans Eva vil.
Da er det han kommer, den straffende ånd med flamer og trommer og domsbasuner og sverd og sånn. Herren kremter sin gane tørr og spør: “Hva har dere gjort?” men Eva vender sitt åsyn bort. Og skapningens herre blir rød som en laks og sukker tungt og tenker: den gamle er gammeldags på dette punkt! “Har dere spist av kunnskapens tre?” “Javisst har vi det. Jeg var ikke klok, men hun fristet meg jo”. “Nei, den er god! Du ville jo ha.” “Det var deg som sa: ta.” “Det var deg som tok.”
Herren sa med formaning og tukt: “Vi kan ikke drive almind´lig bespisning på kunnskapsfrukt. Ifølge lovens paragraph 3 straffes det med paradisforvisning.” Herren gav, Herren tok Og hermed ender det første poem i den første bok. De jagdes fra Eden i evighet, og således oppstod, som alle vet livets problem.
Og dette var myten om syndefallets farer fritt efter Moses. Med små kommentarer. Og dette har hendt mangfoldige ganger med kvinner og guder og menn og slanger.
O, kvinner og guder og slanger og menn, kom, la oss gjøre det om igjen!
Første gang jeg hørte dette diktet gjorde det noe med meg. Det ble fremført av en herre som kunne det utenat og det skapte begeistring. Både hos meg og hos de andre som hørte det. Jeg søkte og fant teksten på nett og tenkte at den må jeg jo lære meg utenat, men det ville seg ikke og jeg ga egentlig opp uten å ha prøvd noe særlig.
Høsten 2021 fikk jeg en oppgave som krevde at jeg pugger noen tekster og etter å ha strevd litt fant jeg en metode som funket for meg. Jeg kuttet musikk og podcast i ørene mens jeg går til og fra jobb. Små lapper/hefter med tekstene på ble den nye følgesvennen min – og tekstene begynte å feste seg. En setning i slengen – og etter hvert ble det opp med lappen/heftet bare når jeg trengte det for å finne/komme på neste ord eller setning. Etter første «ilddåp» med innlærte tekster så visste jeg at denne metoden fungerte og da var inspirasjonen der til å finne fram Syndefall igjen. Og sett slikt: Det lot seg jaggu pugge det også – med samme metode.
Jeg har vært heldig som har hatt fine kollegaer som har latt meg øve fremføring på dem og de har kommet med gode tips og tilbakemeldinger og i februar 2022 deklamerte jeg Syndefall i forbindelse med at jeg takket for maten i et jubileum og det skapte heftig begeistring.
Etter en lutefiskmiddag lille julaften 2021 deklamerte jeg Syndefall for familien som «trening» og da sa pappa at det minte han om et annet dikt han hadde hørt – det handlet liksom litt om det samme. Har du det og kan du finne det fram? spurte jeg og det hadde han. Så på julaften når de kom til oss så hadde han med seg kopi av en telefaks han hadde fått fra Porsgrund bibliotek i 2009. Diktet het: Da kvinnen ble skapt – en indisk fabel. Du finner det med å følge lenken.
Syndefall er skrevet av André Bjerke. Han skrev det som 21-åring og det ble gitt i debutsamlingen hans Syngende jord i 1940. Han er en av mine favoritter (så langt). For meg som ser «koblinger» overalt var det ekstra gøy å oppdage en kobling mellom Arnulf Øverland og André Bjerke. Arnulf Øverland ble plutselig kjempeaktuell med diktet Du må ikke sove fra 1936, grunnet den pågående krigen i Ukraina. Når jeg leste meg litt opp på Arnulf Øverland så fant jeg ut at det var han som antok André Bjerkes Syngende jord til Aschehaugs forlag mens han var diktkonsulent hos dem.
P134H er en elektrisk pizzaovn som kan brukes innendørs og har kapasitet for én pizza, som blir tilberedt på ordentlig Napolitansk vis. Kammeret har halogenlampe som gir effektiv belysning slik at du lett kan passe på pizzaen, for den stekes fort!
Med sin relativt lave vekt på 22 kg og kompakt utførelse så er den lett å flytte på og omplassere.
