Av Arnulf Øverland
Jeg våknet en natt av en underlig drøm,
det var som en stemme talte til meg,
fjern som en underjordisk strøm-
og jeg reiste meg opp: Hva er det du vil meg?
– Du må ikke sove! Du må ikke sove!
Du må ikke tro at du bare har drømt!
I går ble jeg dømt.
I natt har de reist skafottet i gården.
De henter meg klokken fem i morgen!
Hele kjelleren her er full,
og alle kaserner har kjeller ved kjeller.
Vi ligger og venter i stenkalde celler,
vi ligger og råtner i mørke hull!
Vi vet ikke selv, hva vi ligger og venter,
og hvem der kan bli den neste, de henter.
Vi stønner, vi skriker – men kan dere høre?
Kan dere absolutt ingen ting gjøre?
Ingen får se oss.
Ingen får vite, hva der skal skje oss.
Enda mer:
Ingen kan tro, hva her daglig skjer.
Du mener, det kan ikke være sant,
så onde kan da ikke mennesker være.
Der fins da vel skikkelige folk iblant?
Bror, du har ennå meget å lære!
Man sa: Du skal gi ditt liv om det kreves.
Og nå har vi gitt det – forgjeves, forgjeves
Verden har glemt oss! Vi er bedratt!
Du må ikke sove mer i natt!
Du må ikke gå til ditt kjøpmannskap
og tenke på hva der gir vinning og tap!
Du må ikke skylde på aker og fe
og at du har mer enn nok med det!
Du må ikke sitte trygt i ditt hjem
og si: Det er sørgelig, stakkars dem!
Du må ikke tåle så inderlig vel
den urett som ikke rammer deg selv!
Jeg roper med siste pust av min stemme:
Du har ikke lov å gå der og glemme!
Tilgi dem ikke; de vet hva de gjør!
De puster på hatets og ondskapens glør!
De liker å drepe, de frydes ved jammer,
de ønsker å se vår verden i flammer!
De ønsker å drukne oss alle i blod!
Tror du det ikke? Du vet det jo!
Du vet jo at skolebarn er soldater,
som stimer med sang over torg og gater,
og oppglødd av mødrenes fromme svik,
vil verge sitt land og gå i krig!
Du kjenner det nedrige folkebedrag
med heltemot og med tro og ære-
du vet, at en helt, det vil barnet være,
du vet, han vil vifte med sabel og flagg!
Og så skal han ut i en skur av stål
og henge igjen i en piggtrådvase
og råtne for Hitlers ariske rase!
Du vet, det er menneskets mening og mål!
Jeg skjønte det ikke. Nå er det for sent.
Min dom er rettferdig. Min straff er fortjent.
Jeg trodde på fremgang, jeg trodde på fred,
på arbeid, på samhold, på kjærlighet!
Men den som ikke vil dø i en flokk
får prøve alene, på bøddelens blokk!
Jeg roper i mørket- å, kunne du høre!
Det er en eneste ting å gjøre:
Verg deg, mens du har frie hender!
Frels dine barn! Europa brenner!
Jeg skaket av frost. Jeg fikk på meg klær.
Ute var glitrende stjernevær.
Bare en ulmende stripe i øst
varslet det samme som drømmens røst:
Dagen bakenom jordens rand
steg med et skjær av blod og brann,
steg med en angst så åndeløs
at det var som om selve stjernene frøs!
Jeg tenkte: Nå er det noe som hender.
– Vår tid er forbi – Europa brenner!
Dette diktet er fra 1936 og det ble utgitt i 1937, og ses som en advarsel mot nazismen og det som skal komme i Europa.
Med den situasjonen som vi har i Europa nå, er dette diktet akkurat like aktuelt i dag som det var den gang. Denne teksten/versjonen av diktet er modernisert litt i språket i forhold til originalen. Mig er blitt til meg, hvad er blitt til hva og slikt. Med andre ord – veldig tro mot originalen.
For meg som er glad i André Bjerke så er det jo litt gøy at det var diktkonsulent Arnulf Øverland som antok Bjerke og hans første diktsamling «Syngende jord» i 1940. Det var jo i den boken han gav ut Syndefall som er det diktet som fanget min interesse for dikt.