Dette er min bestemor, Jenny (30. april 1899 – 9. april 2009) på sin 107 årsdag.
Jeg er vokst opp med at bestemor Jenny leste «sin» bordbønn før og etter maten. Allerede fra unge år lærte man å sette pris på denne flotte bordbønnen. Fremdeles bruker vi denne ved spesielle anledninger. Denne kunne hun utenat til sin siste dag.
Her er den skrevet ned slik som bestemor Jenny leste den. Nede på siden står utfyllende informasjon som jeg har funnet fram om denne bordbønnen.
Før maten:
Vår disk og duk er alt beredt, O Gud for din barmhjertighet Velsign nå disse gaver så, at vi kan legems styrke få Gud mett enhver som hungrig er, som sukk for brød til himmelen bær
Gi fred og frukt i alle land. Velsigne jorden, luft og vann. Bevar vår kristen øvrighet, gi oss næring til vår sved. Mett og vår sjel med livets brød, som Jesus kjøpte med sin død.
Etter maten:
Ha takk, O Gud, vår skapermann. For næring ut av land og vann. Ha takk, O Jesus, for din død. Ha takk, du rette livets brød. Takk, hellig ånd. Opplys vårt sinn, til herren våre hjerter bind.
Gud signe store, små og la oss i din nåde stå! Du ene, vet vårt brød skal skjæres for oss til vår død. Gi lykke, helbred, liv og gavn, og salighet i Jesu navn.
Thomas Kingo: Synges til melodi: O Fader vår i himmerik.
Disse versene var med i Thomas Kingos salmebok fra 1699 og i flere utgaver av M.B. Landstads Kirkesalmebøker. Blant annet i de to jeg har bilder fra her. Utgaven fra 1906 og fra 1937. Jeg har også en utgave fra 1963 hvor den står.
Bilde fra M.B. Landstads Kirkesalmebok fra 1937 hvor dette bordverset er salme nummer 821 på side 546. Salmeboken ble gitt ut av Andaktsbokselskapets forlag i Oslo.Opphavsmannen er Thomas Kingo.I salmeboka fra 1906 er denne bordbønnen sortert som salme 599 og 600 under «Måltidet» i kategorien «Særlige salmer». Ikke så enkelt å lese disse gamle bokstavene.Kirkesalmebok. Gitt ut av Salmebokforlaget i Kristiania(som senere ble til Oslo) i 1906.
Han inderlig steike og galvanisere! Med grovsalt og grakse han inseminere den gammelsjur-tykjen som stelte det så at eg trefte forkjært og slo naggel’n blå!
Dette er et lite dikt som er fantastisk å bruke som en «ice breaker» når du, for eksempel, skal si noe i en forsamling. Bank hardt i bordet og skrik Au !!! – da hører alle etter og du kan reise deg med tommelen i været og «bryte» av deg denne fromme bannskapen.
For best mulig effekt må du kunne det utenat.
Jeg forteller alltid både tittel og hvem som har skrevet diktene jeg fremfører i forskjellige sammenhenger.
Jeg våknet en natt av en underlig drøm, det var som en stemme talte til meg, fjern som en underjordisk strøm- og jeg reiste meg opp: Hva er det du vil meg?
– Du må ikke sove! Du må ikke sove! Du må ikke tro at du bare har drømt! I går ble jeg dømt. I natt har de reist skafottet i gården. De henter meg klokken fem i morgen!
Hele kjelleren her er full, og alle kaserner har kjeller ved kjeller. Vi ligger og venter i stenkalde celler, vi ligger og råtner i mørke hull!
Vi vet ikke selv, hva vi ligger og venter, og hvem der kan bli den neste, de henter. Vi stønner, vi skriker – men kan dere høre? Kan dere absolutt ingen ting gjøre?
Ingen får se oss. Ingen får vite, hva der skal skje oss. Enda mer: Ingen kan tro, hva her daglig skjer. Du mener, det kan ikke være sant, så onde kan da ikke mennesker være. Der fins da vel skikkelige folk iblant? Bror, du har ennå meget å lære!
Man sa: Du skal gi ditt liv om det kreves. Og nå har vi gitt det – forgjeves, forgjeves Verden har glemt oss! Vi er bedratt! Du må ikke sove mer i natt!
Du må ikke gå til ditt kjøpmannskap og tenke på hva der gir vinning og tap! Du må ikke skylde på aker og fe og at du har mer enn nok med det!
Du må ikke sitte trygt i ditt hjem og si: Det er sørgelig, stakkars dem! Du må ikke tåle så inderlig vel den urett som ikke rammer deg selv! Jeg roper med siste pust av min stemme: Du har ikke lov å gå der og glemme!
Tilgi dem ikke; de vet hva de gjør! De puster på hatets og ondskapens glør! De liker å drepe, de frydes ved jammer, de ønsker å se vår verden i flammer! De ønsker å drukne oss alle i blod! Tror du det ikke? Du vet det jo!
Du vet jo at skolebarn er soldater, som stimer med sang over torg og gater, og oppglødd av mødrenes fromme svik, vil verge sitt land og gå i krig!
Du kjenner det nedrige folkebedrag med heltemot og med tro og ære- du vet, at en helt, det vil barnet være, du vet, han vil vifte med sabel og flagg!
Og så skal han ut i en skur av stål og henge igjen i en piggtrådvase og råtne for Hitlers ariske rase! Du vet, det er menneskets mening og mål!
Jeg skjønte det ikke. Nå er det for sent. Min dom er rettferdig. Min straff er fortjent. Jeg trodde på fremgang, jeg trodde på fred, på arbeid, på samhold, på kjærlighet!
Men den som ikke vil dø i en flokk får prøve alene, på bøddelens blokk!
Jeg roper i mørket- å, kunne du høre! Det er en eneste ting å gjøre: Verg deg, mens du har frie hender! Frels dine barn! Europa brenner!
Jeg skaket av frost. Jeg fikk på meg klær. Ute var glitrende stjernevær.
Bare en ulmende stripe i øst varslet det samme som drømmens røst:
Dagen bakenom jordens rand steg med et skjær av blod og brann, steg med en angst så åndeløs at det var som om selve stjernene frøs!
Jeg tenkte: Nå er det noe som hender. – Vår tid er forbi – Europa brenner!
Dette diktet er fra 1936 og det ble utgitt i 1937, og ses som en advarsel mot nazismen og det som skal komme i Europa. Med den situasjonen som vi har i Europa nå, er dette diktet akkurat like aktuelt i dag som det var den gang. Denne teksten/versjonen av diktet er modernisert litt i språket i forhold til originalen. Mig er blitt til meg, hvad er blitt til hva og slikt. Med andre ord – veldig tro mot originalen.
Hør Arnulf Øverland lese «Du må ikke sove».
For meg som er glad i André Bjerke så er det jo litt gøy at det var diktkonsulent Arnulf Øverland som antok Bjerke og hans første diktsamling «Syngende jord» i 1940. Det var jo i den boken han gav ut Syndefall som er det diktet som fanget min interesse for dikt.
Har du noen gang sett deg sjøl i øya sett hvordan det lyser som å bli blenda idet du kommer over en bakketopp om kvelden i vintermørket og bilen i motgående ikke har skrudd av langlysa sånn er det å se på deg du veit når du kommer inn i et rom og du kjenner lukten av en eller annen veldig god stemning fra du var liten en lukt som sender deg tilbake til en følelse av enkel trygghet og glede du husker ikke helt hvor lukta egentlig kommer fra men den trigger noe sant og ekte i deg noe som hele din verden er enig om at er fint sånn er det å se på deg du veit når det er to minutter igjen av den avgjørende sluttspillkampen laget du har fulgt med hele turneringa har oddsene mot seg og ligger under med ett mål i det som har vært en jevn og altfor hard kamp du har akkurat gitt opp men det er jo da det blir kontring nydelig veggspill oppover matta høyre og så over til venstre han dribler seg forbi to og er aleine med keeper han setter den selvfølgelig setter han den i motsatt hjørne og alt er plutselig mulig noe tennes i hele laget og du veit når spillerne tar med seg ballen fra mål og løper ned til midtmerket for å rekke bare ett utspill til 30 sekunder igjen så det blir et utspill til og alle jobber oppover nydelig veggspill igjen høyre og så over til venstre og han er aleine med siste forsvareren så blir han klippa ned rett utenfor boksen 8 sekunder igjen du veit da står tida stille alle kommer opp keeperen skal ta frisparket selv det er bare nå som gjelder legger ballen på merket korser seg tar sats <…> frisparket dundrer i tverrligger men det er ingen tvil kapteinen er der han setter returen forbi målvakta og inn i nettet du tror det ikke er sant men det er sant nå er vi i finale dommeren blåser av tre lange blås det er så sjukt det evighetsfølelse lykke sånn er det å se på deg du veit når du smaker eple mango jordbær og banansmoothie for første gang og du ikke helt klarer å beskrive med ord hvor godt det var sånn er det å se på deg du veit når du kommer hjem etter å ha vært på leirskole alle skiturene var litt for lange med litt for mye bakglatte ski litt for få pauser litt for lite kakao på termosen litt for mange av de pene jentene som ble forelsket i andre gutter enn deg litt for få middager du likte litt for vanskelig å sovne på kvelden litt for strenge lærere litt for lite lommepenger til godteri i kiosken litt for kvalm på bussen hjem litt for store tanker om hvor gøy det skulle bli når du kommer hjem til mora di da du står der i gangen og skjønner at det er taco til middag taco liksom sånn er det å se på deg du veit når du er i den drømmen du ikke vil våkne fra fordi den er så fin og du for en gang skyld ikke våkner sånn er det å se på deg du veit sånne dager hvor alt bare ordner seg mange timer på rad ting bare fungerer helt av seg selv og du til og med rekker ferga sånn er det å se på deg du veit når du ser ned på to-do-lista di hvor det sto så mange ting og så er det strek over alle sammen og ute er det fint vær sånn er det å se på deg du veit det med frontlyktene som er så sterke og brenner seg fast sånn at når du lukker øynene så ser du dem like klart allikevel fire timer etterpå sånn er det å se på deg for når jeg lukker øynene ser jeg deg like klart allikevel fire timer etterpå har du noen gang sett deg sjøl i øynene du vet når det er fredag og så våkner du og tror at det er torsdag da er det fredag allikevel alle andre steder er det det selv om det ikke er det inne i hjernen din ennå det tar så lang tid før du skjønner hva som skjer men så som ved magi så går det opp for deg litt etter litt sånn er det å se på deg for nå skjønner jeg ikke hva som skjer men jeg skjønner det liksom snart for det er fredag taco til middag vi er i finalen ute er det fint vær sånn er det å se på deg sånn er det å se på deg
Dette er et overraskende sterkt dikt. Min kone, Ellen, «fikk» dette diktet hos meg på bursdagen sin. Jeg har fremført det en gang før til kolleger jeg er glad i, men det var helt spesielt å framføre det til min kjære Ellen. Det ble såpass sterkt at jeg på et tidspunkt underveis fikk trøbbel med å lese teksten. Fint var det og det ble godt mottatt.
Jeg fant dette, og andre, diktet i samlingen «Ukas dikt».
Ukas dikt som antologi
«Sånn er det å se på deg» er med i diktantologien Ukas dikt, som er basert på den populære Boktips-spalten med samme navn. Her får du de 100 mest populære diktene fra spalten, med bidrag fra kjente og kjære poeter som Kolbein Falkeid, Alexander Fallo, Gro Dahle, Inger Hagerup, Halldis Moren Vesaas, Olav H. Hauge, Kari Bremnes, Trygve Skaug, Lars Saabye Christensen og mange, mange flere.
Du kjære lille pike, som ligger og skal dø, la meg dikte deg et eventyr, – det siste. Du skal snart få seile, seile på en stor og ukjent sjø. Og din båt skal bli din blomsterhvite kiste.
Og så lander du langt henne under himlens palmekyst, hvor den minste vekst er skjønn som hele verden. Og en vogn av diamanter kommer rullende så tyst og henter deg til gullgateferden.
Og himlens hester traver med din dyre lille vogn, og gull og stener gnistrer under perleportens bue. Og du tror det er en kirke i St. Peters eget sogn, når du skuer himlens fattigste og allerminste stue.
Og himlens himmel bølger som et silkehav omkring, og nye stjerner leker snedriv gjennom kvelden. Og blomsterskoger suser. Og små englers palmesving vifter duft til dine sanser, kjære Ellen!
Og mot silkehavet seiler du i båt av blomstertre. Ballongene går rutefast på himmelhimlens leder – Men jorden vil du aldri, nei aldri mere se, når den blinker som en stjernelill så syndig langt fra eder.
Tenk deroppe, lille pike, skal du også møte Gud og leke gjemsel i hans store kjoles folder. Og en yndig liten palmegren, som nu idag sprang ut, du så glad i dine englehender holder –
Og i himlen, hist i himlen skal din barndom aldri dø, og eventyret der, det blir ingen gang det siste. Men det ene, du kan huske fra ditt jordlivs lille sjø, er vel angsten for den blomsterhvite kiste –
Herman Wildenvey
Gitt ut først i samlingen Nyinger i 1907
Dette diktet hørte jeg første gang på NRK TV når programmet Så var det deg da, Kjersti Holmen gikk i reprise vinteren 2021/2022. Dette er en programserie som gikk på NRK tilbake i 1996, hvor Hilde Hummelvoll møtte kjente og kjære skuespillere og artister. Det imponerte meg at Kjersti hadde lært seg dette diktet utenat allerede som lite barn. I programmet (ca 22 minutter ut) får vi se et klipp av henne hvor hun deklamerer diktet som 3,5 åring!
En indisk fabel – skrevet av Pablo Bravo og gjendiktet av Fridtjof Mjøen.
Den gang Brahma, livets skaper, skapte mannen med slikt hell, var det ingenlunde aper han da brukte som modell.
I sitt eget bilde laget han ham skjønn og stor og sterk, Og han skuet vel behaget på sitt stolte mesterverk.
Men en mann må ha en kvinne, tenkte Brahma, litt amour, han bør få en elskerinne, for det trenger hans natur.
Ja, en liten søt venninne, noe smekkert, smart og smukt. Men hvor skulle han vel finne råstoff til et slikt produkt?
Brahma strøk seg over pannen, for det demret jo så smått; Alt det beste hadde mannen jo i vuggegave fått:
Kraft og skjønnhet, kløkt og snille, vågemot og virketrang. Brahma satt og grublet stille, og så satte han i gang; *** Han tok ferskenens fløyelsbløthet, litt av lotusblomstens lød, hyllens milde honningsøthet, og så St.Hansormens glød.
Han tok turtelduens kurren, og det fromme dådyrs blikk, kattens malen, fluens surren, og så vepsens hvasse stikk.
Han tok dansen til en trane, nattergalens ømme røst, hermelinens flotte vaner; den å skifte pels hver høst.
Han tok lerkens glade trille, apens muntrasjonstalent, tårer fra en krokodille og kalkunens kjeftament.
Han tok østers-skallets hårdhet, maurens makeløse flid, hundens ydmykhet og sårhet, lydighet og løpetid!
Og av disse komponenter skapte han en skabelon med utvilsomme talenter for formeringens funksjon.
Og så klappet Brahma – ett, to, – tre; der sto hun skjelmsk og glad i et henrivende netto, dekorert med fikenblad!
Og så danset hun for mannen under sfærenes musikk. Da gikk mannen fra forstanden; Kjærlighet ved første blikk!
Brahma fikk et glimt i øyet da de to forsvant litt brått, og så smilte han fornøyet; nå var allting såre godt. *** Men det gikk nok, akk dessverre, kun en måned var det vel, da kom mannen til Vårherre ganske ute av seg selv.
Han falt ned for Brahmas åsyn; Herre, kvinnen som jeg tok viser seg ved bedre påsyn knapt å være riktig klok!
For hun tretter hele dagen og hun skravler som en kvern, hun er trolsk og uoppdragen så jeg tror jeg snart blir gæ’ærn!
Se, jeg kneler for deg, Brahma, og jeg bønnfaller og ber; ta ifra meg denne dama for jeg greier ikke mer!
Brahma klødde seg bak øret, og så sa han; vel, min sønn, dine klager lar seg høre, jeg skal oppfylle din bønn.
Men alt etter 8 dager kom den unge mann til Gud, og han stammet blek og mager; La meg få igjen min brud!
Herre, vær barmhjertig mot meg, tilgi at jeg var så dum; siden den gang hun forlot meg er min verden trist og tom.
Og jeg tenker på de ganger da hun danset og hun sang sine sære, søte sanger, og hun smøg seg på mitt fang.
Ja, det er som blodet strømmer fra mitt åpne, såre savn, og hun er i mine drømmer, og jeg visker hennes navn.
Brahma rørtes av hans anger og han sa: Hør her, min gutt, du skal få hva du forlanger, men så får det være slutt!
Men det varte ikke lenge, da kom mannen halvt forslått, over pannen satt en flenge, og et øye det var blått.
Han ropte; Gode Herre – hør min kvide og min kval, Nå er hun blitt mye verre, hun er splitter pine gal!
Hun svor troskap, men hun brøt den, Herre Gud, jeg var en stut, og nå svir hun også grøten, nei, jeg holder ikke ut!
Se, jeg kneler for din trone, vær nå skvær og ikke tverr, Herre, ta ifra meg min kone for hun er en ordentlig merr!
Brahma klødde seg på haken; nei, nå får du holde styr! jeg har aldri hørt på maken, sett sånn utakknemlig fyr!
Jeg skal si deg hva jeg mener, brølte Brahma, mektig sint, du har fått hva du fortjener, pakk deg hjem, og det litt svint!
Trist gikk mannen til sin hule, og han tenkte på så mangt, men han skammet seg en smule for han var gått litt for langt.
Og han sa: Hvor skal det ende? Slik som kvinnen nu er skapt er vi med og uten henne like redningsløst fortapt!
Diktet er egentlig en indisk fabel som er (ifølge NRK) skrevet av Pablo Bravo. Det er oversatt, tilrettelagt og i sin tid lest på NRK av Fridtjof Mjøen. Ifølge NRK så ble det sendt første gang i 1963, men det er etter det sendt med jevne mellomrom i radioprogrammet Nostalgia.
Jeg har fått det fra min far. Som igjen, via omveier, har fått det på telefax fra Porsgrunn bibliotek tilbake i 2009. På telefaxen står det: Fått av Margrethe Holt P1 som igjen har fått den fra en låner oktober 1996.
Her er et bilde av telefaxen som pappa fikk i 2009
Pappa kom på dette diktet når jeg deklamerte «Syndefall» av Andre Bjerke for familien i forbindelse med en Lutefiskmiddag på lille julaften 2021. Han kom på det fordi han syns det lignet på en historie han hadde hørt en gang. Den historien hadde fasinert han og han hadde brukt litt tid og energi på å få tak i den. Til slutt fikk han «napp» og han fikk, via omveier, historien på telefax fra Porsgrund bibliotek. Han hadde en plan om å lære den utenat, men det hadde han ganske raskt gitt opp.
Han hadde tatt vare på den og han fant den fram til dagen etter og jeg fikk tatt en kopi av denne telefaxen på julaften 2021.
På slutten av denne faxen står det: Opphav ukjent, men opplest i NRK av Fridtjof Mjøen.
Selv har jeg Googlet litt for å finne ut hvem Brahma er:
Brahma er en skapergud i hinduismen. Han har hatt stor historisk betydning, men er en lite sentral gud i dagens hinduisme.
Brahma må ikke forveksles med brahman, som er et hovedbegrep i hinduistisk filosofi og teologi og refererer til verdens og universets guddommelige enhet.
Brahma har røtter i den vediske guden Prajapati som hadde skaperfunksjoner i vedisk religion. Brahma tenkes av og til på som den som manifesterer de evige Veda-tekstene i begynnelsen av hver skapelsesperiode. Oppkomsten av vishnuismen og shivaismen gjorde at Brahma mistet mye av sin betydning. Skaperfunksjonen ble i hinduismen overtatt av shakti, det kvinnelige skaperprinsipp.
Det er en sommernatt engang i tiden for fire tusen sommernetter siden…
Og jeg har lagt meg. Men et klokkespill slår plutselig alarm i hodeputen: et gutteværelsevindu klirrer til av sten mot ruten. Og det er ingenting man heller vil enn å bli vekket litt i sommernatten, for vel er klokken 12 – men jeg er 18.
Og attenåringen er lutter øre for sten mot rutene i måneskinn. En stemme: «Det er Vallen. Slipp meg inn! Jeg fant et dikt i kveld som du må høre».
Så går i natten til det gryr av dag et nyoppdaget dikt av Vilhelm Krag: «Den uforbederlige» – lest av ham som fant i kveld sitt eget livsprogram.
Det er som om det skulle hendt i går; men ruten klirret gjennom førti år, og alltid var det Vallen som kom inn med siste funn av dikt i måneskinn.
Mitt gutteværelsevindu er det samme. Der står en sommernatt i glass og ramme som før – og ingen tid er gått imens. En rute klirrer! Det må være Jens.
Å, uforbederlige natteånd: det kunne ligne deg å komme sånn! Jeg våker. Jeg er fortsatt lutter øre. Fant du et dikt i natt som jeg må høre?
– Andrè Bjerke –
Et dikt av Andrè Bjerke som ble skrevet «in memorian» til hans søskenbarn, Jens Bjørneboe – Som ung brukte Jens Bjørneboe navnet Ingvald, og ble kalt Vallen av familie og venner.
Diktet ble gitt ut, som det siste diktet, i samlingen «Et strå i vind» i 1974
Slangen sa til den første kvinne: “Du synes å trives og ha det bra bak ditt fikenblad. Du eter deg sund og lubben og rund på alt hva du finner av frukt her inne. Men noe, noe mangler du dog, kjære venninne, for jeg er litt av en psykolog -“ Eva sa: “Jeg har vel alt som en kvinne kan ha, mat og klær og alt det der, er det no´mer mellom havens trær, så si hva det er!”
Den listige slange slynget seg da om kvinnens kne. Den pekte på kunnskapens brennende tre og sa: “Se. Kvinne, du er ifra skaperens hand ennu en ånd. Eplet på treet er brusende rødt, et og bli kjøtt!” Hun sa: “Du er grov. Du fører et sprog som man ikke har lov til å fore i første Mosebog. Jeg må jo begjære den skinnende frukt. Jeg ville ha brutt den, men Gud har forbudt den med trussel om tukt, og da får det være. Jeg blir I freden og spiser en pære med Adam isteden“
Men slangen var kjent som en dyktig dosent, han aktet å vinne sin første debatt med den første kvinne og hvisket betatt: “Vel er det smukt å drikke uskyldige veksters vin, men husk at bare forbuden frukt har C-vitamin!
Kunnskapens tre er livets fornyer- Dets saft går deg hett gjennom blodet og hodet, og se, du blir lett som den fallende snø og de drivende skyer- Eva, bli kvinne og kropp og sjel, klyv opp og stjel mens tiden er inne -!”
Og Eva ble underlig myk i kne. Blodet sang. Og plutselig stod hun ved kunnskapens tre og tittet på skrå mot eplet som hang I det blendende blå. Hun tenkte som så: skitt la gå. Bare en bit, og Eva var ild. “Adam, kom hit!” og Adam kom til, og Adam gjør som hans Eva vil.
Da er det han kommer, den straffende ånd med flamer og trommer og domsbasuner og sverd og sånn. Herren kremter sin gane tørr og spør: “Hva har dere gjort?” men Eva vender sitt åsyn bort. Og skapningens herre blir rød som en laks og sukker tungt og tenker: den gamle er gammeldags på dette punkt! “Har dere spist av kunnskapens tre?” “Javisst har vi det. Jeg var ikke klok, men hun fristet meg jo”. “Nei, den er god! Du ville jo ha.” “Det var deg som sa: ta.” “Det var deg som tok.”
Herren sa med formaning og tukt: “Vi kan ikke drive almind´lig bespisning på kunnskapsfrukt. Ifølge lovens paragraph 3 straffes det med paradisforvisning.” Herren gav, Herren tok Og hermed ender det første poem i den første bok. De jagdes fra Eden i evighet, og således oppstod, som alle vet livets problem.
Og dette var myten om syndefallets farer fritt efter Moses. Med små kommentarer. Og dette har hendt mangfoldige ganger med kvinner og guder og menn og slanger.
O, kvinner og guder og slanger og menn, kom, la oss gjøre det om igjen!
Første gang jeg hørte dette diktet gjorde det noe med meg. Det ble fremført av en herre som kunne det utenat og det skapte begeistring. Både hos meg og hos de andre som hørte det. Jeg søkte og fant teksten på nett og tenkte at den må jeg jo lære meg utenat, men det ville seg ikke og jeg ga egentlig opp uten å ha prøvd noe særlig.
Høsten 2021 fikk jeg en oppgave som krevde at jeg pugger noen tekster og etter å ha strevd litt fant jeg en metode som funket for meg. Jeg kuttet musikk og podcast i ørene mens jeg går til og fra jobb. Små lapper/hefter med tekstene på ble den nye følgesvennen min – og tekstene begynte å feste seg. En setning i slengen – og etter hvert ble det opp med lappen/heftet bare når jeg trengte det for å finne/komme på neste ord eller setning. Etter første «ilddåp» med innlærte tekster så visste jeg at denne metoden fungerte og da var inspirasjonen der til å finne fram Syndefall igjen. Og sett slikt: Det lot seg jaggu pugge det også – med samme metode.
Jeg har vært heldig som har hatt fine kollegaer som har latt meg øve fremføring på dem og de har kommet med gode tips og tilbakemeldinger og i februar 2022 deklamerte jeg Syndefall i forbindelse med at jeg takket for maten i et jubileum og det skapte heftig begeistring.
Etter en lutefiskmiddag lille julaften 2021 deklamerte jeg Syndefall for familien som «trening» og da sa pappa at det minte han om et annet dikt han hadde hørt – det handlet liksom litt om det samme. Har du det og kan du finne det fram? spurte jeg og det hadde han. Så på julaften når de kom til oss så hadde han med seg kopi av en telefaks han hadde fått fra Porsgrund bibliotek i 2009. Diktet het: Da kvinnen ble skapt – en indisk fabel. Du finner det med å følge lenken.
Syndefall er skrevet av André Bjerke. Han skrev det som 21-åring og det ble gitt i debutsamlingen hans Syngende jord i 1940. Han er en av mine favoritter (så langt). For meg som ser «koblinger» overalt var det ekstra gøy å oppdage en kobling mellom Arnulf Øverland og André Bjerke. Arnulf Øverland ble plutselig kjempeaktuell med diktet Du må ikke sove fra 1936, grunnet den pågående krigen i Ukraina. Når jeg leste meg litt opp på Arnulf Øverland så fant jeg ut at det var han som antok André Bjerkes Syngende jord til Aschehaugs forlag mens han var diktkonsulent hos dem.
