Av André Bjerke
Slangen sa til den første kvinne:
“Du synes å trives og ha det bra bak ditt fikenblad.
Du eter deg sund og lubben og rund
på alt hva du finner av frukt her inne.
Men noe, noe mangler du dog,
kjære venninne, for jeg er litt av en psykolog -“
Eva sa:
“Jeg har vel alt som en kvinne kan ha,
mat og klær og alt det der,
er det no´mer mellom havens trær, så si hva det er!”
Den listige slange slynget seg da om kvinnens kne.
Den pekte på kunnskapens brennende tre og sa:
“Se. Kvinne, du er ifra skaperens hand ennu en ånd.
Eplet på treet er brusende rødt, et og bli kjøtt!”
Hun sa: “Du er grov.
Du fører et sprog som man ikke har lov til å fore i første Mosebog.
Jeg må jo begjære den skinnende frukt.
Jeg ville ha brutt den, men Gud har forbudt den med trussel om tukt,
og da får det være.
Jeg blir I freden og spiser en pære med Adam isteden“
Men slangen var kjent som en dyktig dosent,
han aktet å vinne sin første debatt med den første kvinne og hvisket betatt: “Vel er det smukt å drikke uskyldige veksters vin,
men husk at bare forbuden frukt har C-vitamin!
Kunnskapens tre er livets fornyer-
Dets saft går deg hett gjennom blodet og hodet,
og se, du blir lett som den fallende snø og de drivende skyer-
Eva, bli kvinne og kropp og sjel, klyv opp og stjel mens tiden er inne -!”
Og Eva ble underlig myk i kne.
Blodet sang.
Og plutselig stod hun ved kunnskapens tre
og tittet på skrå mot eplet som hang I det blendende blå.
Hun tenkte som så: skitt la gå.
Bare en bit, og Eva var ild.
“Adam, kom hit!” og Adam kom til, og Adam gjør som hans Eva vil.
Da er det han kommer, den straffende ånd
med flamer og trommer og domsbasuner og sverd og sånn.
Herren kremter sin gane tørr og spør: “Hva har dere gjort?”
men Eva vender sitt åsyn bort. Og skapningens herre blir rød som en laks og sukker tungt og tenker: den gamle er gammeldags på dette punkt!
“Har dere spist av kunnskapens tre?”
“Javisst har vi det. Jeg var ikke klok, men hun fristet meg jo”.
“Nei, den er god! Du ville jo ha.”
“Det var deg som sa: ta.” “Det var deg som tok.”
Herren sa med formaning og tukt:
“Vi kan ikke drive almind´lig bespisning på kunnskapsfrukt.
Ifølge lovens paragraph 3 straffes det med paradisforvisning.”
Herren gav, Herren tok
Og hermed ender det første poem i den første bok.
De jagdes fra Eden i evighet, og således oppstod, som alle vet livets problem.
Og dette var myten om syndefallets farer
fritt efter Moses. Med små kommentarer.
Og dette har hendt mangfoldige ganger
med kvinner og guder og menn og slanger.
O, kvinner og guder og slanger og menn,
kom, la oss gjøre det om igjen!
Første gang jeg hørte dette diktet gjorde det noe med meg.
Det ble fremført av en herre som kunne det utenat og det skapte begeistring. Både hos meg og hos de andre som hørte det.
Jeg søkte og fant teksten på nett og tenkte at den må jeg jo lære meg utenat, men det ville seg ikke og jeg ga egentlig opp uten å ha prøvd noe særlig.
Høsten 2021 fikk jeg en oppgave som krevde at jeg pugger noen tekster og etter å ha strevd litt fant jeg en metode som funket for meg. Jeg kuttet musikk og podcast i ørene mens jeg går til og fra jobb. Små lapper/hefter med tekstene på ble den nye følgesvennen min – og tekstene begynte å feste seg. En setning i slengen – og etter hvert ble det opp med lappen/heftet bare når jeg trengte det for å finne/komme på neste ord eller setning. Etter første «ilddåp» med innlærte tekster så visste jeg at denne metoden fungerte og da var inspirasjonen der til å finne fram Syndefall igjen. Og sett slikt: Det lot seg jaggu pugge det også – med samme metode.
Jeg har vært heldig som har hatt fine kollegaer som har latt meg øve fremføring på dem og de har kommet med gode tips og tilbakemeldinger og i februar 2022 deklamerte jeg Syndefall i forbindelse med at jeg takket for maten i et jubileum og det skapte heftig begeistring.
Etter en lutefiskmiddag lille julaften 2021 deklamerte jeg Syndefall for familien som «trening» og da sa pappa at det minte han om et annet dikt han hadde hørt – det handlet liksom litt om det samme. Har du det og kan du finne det fram? spurte jeg og det hadde han. Så på julaften når de kom til oss så hadde han med seg kopi av en telefaks han hadde fått fra Porsgrund bibliotek i 2009. Diktet het: Da kvinnen ble skapt – en indisk fabel. Du finner det med å følge lenken.
Syndefall er skrevet av André Bjerke. Han skrev det som 21-åring og det ble gitt i debutsamlingen hans Syngende jord i 1940. Han er en av mine favoritter (så langt). For meg som ser «koblinger» overalt var det ekstra gøy å oppdage en kobling mellom Arnulf Øverland og André Bjerke. Arnulf Øverland ble plutselig kjempeaktuell med diktet Du må ikke sove fra 1936, grunnet den pågående krigen i Ukraina. Når jeg leste meg litt opp på Arnulf Øverland så fant jeg ut at det var han som antok André Bjerkes Syngende jord til Aschehaugs forlag mens han var diktkonsulent hos dem.